Den store reisen

De siste fem lørdager har det gått et program på nrk1 om tre norske familier som har meldt seg på en reise de ikke vet mye om. Det de vet, er at de skal bo under veldig enkle kår i tre uker. Når familiene ankommer Gardermoen får de se hvor de skal, men de vet fortsatt ikke hva de skal. Det er først etter rundt ett døgn med reising at de får vite noe. For når de kommer fram blir de møtt av noen av de siste gjenlevende urfolkstammene i verden. Det blir vanskelig for meg å si det om de faktisk virkelig gjør det, men poenget er hvert fall at disse stammene fortsatt lever etter deres gamle kultur, og det skal de norske familiene også gjøre i tre uker. Vi har sett episode to av serien "Den store reisen", og fulgte de to familiene Berg og Alsos. Jeg har gjort det sånn at jeg forteller om kommunikasjonssituasjonene først, og så går jeg i detaljer etter at jeg har forklart situasjonene.

Vår første oppgave er å se på to kommunikasjonssituasjoner fra disse to familiene.

Familien Berg:
Det største problemet til familien Berg er at verken de, eller stammen de har kommet til, er spesielt gode til å kommunisere. Den første scenen jeg har valgt ut er den som omhandler problemene rundt hvor de forskjellige skal sove. Det som er veldig klart her er at familien allerede har bestemt seg for at de vil sove alene. I Himbastammen er det nemlig sånn at høvdingen og kona sover sammen, gifte par sover sammen, jenter sover for seg, og gutter for seg. I tillegg til at familien er så fast bestemt på å få viljen sin, har de også tatt en veldig avstand til stammen med en gang. De ler av ting de gjør, og synes egentlig at de er litt "avskyelige" - om jeg kan dra det så langt. Begge parter gjør egentlig hverandre litt til skam, og gjør hverandre flaue.
Jentene liker ikke at foreldrene skal ligge et annet sted enn dem, de vil at alle fire skal sove sammen. I tillegg synes de at Himbajentene er innpåslitene; veldige klemmete og "klåete", på sett og vis. Når de sier det til moren, Karin, sier hun at det skal de skal ordne det: "Ja, det må vi få til. Om vi sier at vi vil det, så må vi jo få lov til det, vet du." Familien vandrer mellom "sovehuset" til de voksne, og sovehuset til barna. På den måten viser de klart og tydelig at de skal sove sammen, selv om dette så absolutt strider mot Himbaenes regler og kultur.
Hva jeg synes er litt trist, morsomt og frustrerende er at man skjønner at faren i familien Berg, Reidar, egentlig sitter med et ønske om å gjøre som Himbaene, men han blir nok ganske styrt av døtrene Ida og Christine, og kona Karin. Hele tida sier han "Jada, meen..", og så klarer de allikevel å overtale ham.
I stedet for å respektere Himbaenes regler, lager familien Alsos et stort nummer ut av det hele, og gir seg ikke før det blir natt. Da godtar til slutt Himbaene ønsket deres. Løsningen skaper problemer for høvdingen og kona hans, som tvinges til å sove ute slik at familien Berg kan sove i høvdinghuset.

Den andre kommunikasjonssituasjonen jeg har plukket ut fra familien Berg er den hvor Himbakvinene prøver å bli bedre kjkent med Karin og Ida:
Her forteller den ene Himbakvinnen at hun er glad for at familien er hos dem. Ida står bare og sier at hun ikke forstår ett ord av hva som blir sagt. Hun gir også uttrykk for det med ansiktet. Himbakvinnen burde nok forstått at Ida ikke forstår noe, men snakker bare videre, før hun tar et skritt mot Ida og vil klemme henne. Da bare dytter Ida henne bort igjen - hun har nemlig på seg ren t-skjorte! Som hun sier: "Vi tåler jo itt å bli skitten." Men som Himbakvinnene sier: "Den skitten hun er redd for er den vi bruker på kroppen vår."
Scenen slutter med det som kanskje er stammen og familiens største problem: De bare ler av hverandre.

Familien Alsos:

Den første scenen jeg har plukket ut fra denne familien er den samme som familien Bergs første; der de får vite hvordan man skal sove. Kan vel bare si med én gang at her er det stor forskjell på familiene!
Når Mentawaene forteller at guttene i familien Alsos og mannen skal sove ett sted, og moren et annet, bare smiler og nikker familien. I tillegg tuller de også litt med det. Humør, kroppsspråk og viljen til å forstå hverandre, gjør at stammen og familien lykkes med å forstå hverandre. I stedet for bare å lytte og nikke, gjentar de hva som blir sagt. Dette gir nok Mentawaene en god følelse av at de forstår hverandre.

Den andre scenen jeg har plukket ut, er den hvor Gry spør om hvor hun kan gå på do:
Gry spør den ene Mentawaekvinnen hvor det er toalett. Først sier Gry "toalett", men det skjønner ikke kvinnen. Da begynner Gry å lage lyder som minner om tisselyder, og setter seg liksom litt ned. Da forstår hun. Gry peker på mannen og den yngste sønnen og lager samme lyd. Mentawaekvinnen forklarer da at "pappa og Isak" skal tisse der, og "mamma" der.


Jeg mener familien Alsos klarer seg best av disse to familiene. Mens jeg bare fant scener med "god" kommunikasjon (forholdene satt i betraktning!) fra familien Alsos, fant jeg bare scener med til dels utrolig dårlig kommunikasjon og lite forståelse for hverandre fra familien Berg i episode to.
Familien Alsos har vært mye ute og reist. Jeg så på presentasjonen av familiene fra episode én. Der legger Alsos veldig vekt på at de, som sagt, har vært mye ute og reist. Den yngste sønnen sier at han har vært i så mange land at han ikke kan huske hvor han har vært, og faren forteller at de ikke nødvendigvis drar på typiske charterreiser.Siden de ikke bare har vært på typiske turiststeder, har de vært nødt for å gjøre seg forstått ved å bruke kroppsspråk og forklaringer på mange måter. Familien Berg består av to jenter som er vandt til å få det som de vil. De lever et vanlig, norsk liv med høy komfort. I tillegg er de nesten sykelig opptatte av å være reine. Da blir det fort litt kræsj når Himbaene ikke vasker seg, og ikke har tilgang på vann.
Familien Alsos har kommet til en blid, åpen og ganske morsom familie. Familien Berg har kommet til en familie som synes menneskene de har fått besøk av er rare og merkelige. Dette synes familien Berg om Himbanene også, noe som gjør at begge parter ser veldig mye ned på hverandre. Jeg tror mye av dette kanskje skyldes at familien Berg har en viss fremmedfrykt. De er nok også litt redd for kulturen de møter. De sier jo faktisk at de ikke kan forstå at noen fremdeles vil leve på denne måten.. De ler også veldig mye og ser dumt på personene de bor hos. Det gjør Himbanene hos dem også, men jeg lurer faktisk på om det kan ha noe med nonverbal kommunikasjon å gjøre. Faktisk bruker man latter for å skjule sorg i mange land, og det kan være det er vanlig for Himbaene også.
Jeg tror det som utgjør den store forskjellen egentlig er familien Alsos' reiseerfaring. De er vandt til å takle ting som oppstår på en reise, og veldig ofte oppstår det kommunikasjonsproblemer når man ikke snakker samme språk!

Jeg har valgt å beskrive scenen der Himbakvinnene prøver å komme nærmere inn på den kvinnelige delen av familien Berg med kulturfiltermodellen:

Himbakvinnene har en intendert mening (ønske om å formidle) om å fortelle Karin og Ida at de er glade for å ha familien Berg på besøk hos seg. På vei gjennom kulturfilteret blir meningen en firkant, som er to delt: den ene halvdelen er det som uttrykkes verbalt, ordene Himbakvinnene bruker for å uttrykke at de er glade for besøket. Den andre halvdelen er den nonverbale uttrykningsmåten, nemlig at den ene Himbakvinnen tar et skritt mot Ida med åpne armer for å omfavne henne. På vei gjennom Idas trekantede filter blir meningen formet av filteret hennes, og ender opp som et trapes. Jeg mener trapeset på mange måter er et symbol for at noe av Himbakvinnenes intenderte meninga på noen punkter har blitt "skåret bort", og Ida sitter igjen med sin oppfatning. Ida har altså nå ubevisst (preget av filteret) bestemt hva/hvordan hun har oppfattet budskapet. Det hun da sitter igjen med har blitt bestemt av hennes tidligere erfaringer, forståelse av omgivelsene og hennes relasjoner til personen budskapet kom fra.
Når man ser hele helheten av denne situasjonen, er det kanskje forståelig at Ida ikke skjønner "noen verdens ting" av det som blir sagt. Familien har nettopp kommet til Himbaene, og hun har ikke klart å vende seg til kulturen enda. Dermed har hun liten, eller kanskje til og med ingen forståelse av omgivelsene rundt. Dessuten har hun egentlig ingen relasjon til personen den intenderte meninga kom fra. Hun forstår ikke språket, og utifra det jeg får ut av situasjonen forstår hun ikke den andres tankegang heller. Derfor får hun ingenting ut av det som kulturfilteret hennes har sendt gjennom av avsenders budskap. Dessuten har konteksten - alt rundt - mye å si. Ida er faktisk i en situasjon hun ikke har noe lyst til å være i.
Konteksten i hele Den store reisen er at tre norske familier, som er vandt til å leve med den høye, norske komforten, har meldt seg på et reiseprogram. De vet bare at de skal leve under meget enkle kår i tre uker, men det er tydelig at familiene belager seg på å dra på en ordentlig ferie. Dagen de reiser for de vite hvor de skal, men enda ikke hva. Det får de faktisk ikke vite før de står midt oppi det hele - ansikt til ansikt med stammen de skal bo hos.
Man kan også nevne at dette er stammer som er vandt til å leve for seg selv, uten besøk i tre uker av gangen. De får i tillegg etter alt å dømme betalt for å ha de norske familiene og et filmcrew på besøk hos seg, og det er debatter på TV og i aviser om NRK lurer oss og faktisk har gitt penger for at stammene også skal kle seg nakne. Kanskje de egentlig er i en uvandt og litt flau situasjon selv? Det er jo ikke "bare bare" å gå rundt naken i tre uker om man ikke er vandt til det.


Jeg tror Den store reisen har en dobbelteffekt. Jeg tror veldig mange kan utvikle en forståelse for mennesker som lever med en helt annen kultur enn oss. Jeg tror en del som lever i den vestlige verden nok skulle ønske de levde et liv som urstammene gjør noen ganger; der man tenker en dag av gangen, lever i stille omgivelser uten stress og press, osv.. Allikevel tror jeg mange sitter hjemme i stua på lørdager og tenker at de stammene også ser litt ned på "oss". Det gjør nok at mange synes det er greit at vi ikke synes noe om levemåten deres, og ikke trenger å respektere dem heller. Noen synes nok at noen av ritualene deres kanskje er litt ekle, som for eksempel at Himbaene aldri vasker seg, men heller smører seg inn i knust stein og fett. Og så er det jo de som faktisk finner dette veldig spennende og fascinerende. Jeg tror nok noen mistet litt av respekten for konseptet da det kom fram at stammene fikk betalt for å ha noen boende hos seg. Hvis de virkelig lever så primitivt, hva skal de med penger da? Det er nesten så man kan spørre seg om alt bare er skuespill også.
Jeg tror det er bedre å vektlegge hvordan familiene klarer seg når man følger med på Den store reisen. Alt rundt har ikke så mye å si på hvordan selve familiene opptrer, de får jo ikke noen av pengene uansett. Om stammene har blitt betalt for å gå mer tradisjonelt enn hva som er blitt kulturen i nå-tid, gjør det det egentlig bare litt vanskeligere for familiene i starten.
Det blir nesten litt opp til hvert enkelt individ å bestemme om man synes programmet bidrar til kulturell forståelse eller om serien underbygger fordommer. Her spiller faktisk vår opprinnelige mening inn. Kanskje de som mener det underbygger fordommer bør prøve å ta av seg kulturbrillene neste lørdag?

Hun som brøt sabbaten

"Hun som brøt sabbaten" er en jødisk novelle, skrevet av Israel Zangwill (1864-1926).
Zangwill var en britisk jøde. Han er blitt kjent for å være en ganske vittig, og også en ganske betydelig forfatter. Han ble født i London 21. januar 1864, men bodde for det meste i Plymouth og Bristol, selv om familien til slutt bosatte seg i Londons østdel. Der gikk han på en gratis skole for jøder. Han startet karrieren som journalist og skrev humoristiske tekster. Hans første bok "Children of the Ghetto", ble publisert i 1892. Det kom en god del bøker etter det også, uten at jeg velger å gå noe inn på dem.
Da Israel Zangwill døde 1. august 1926, sorget jøder over hele verden over tapet av en respektert mann innen litteratur, som kjempet for jøders rettigheter, osv..

Novella "Hun som brøt sabbaten" handler om ei dame som ligger på sykehuset. Hun er svært gammel, og svært syk. Ofte maser hun på sykepleierne om sine betenkligheter med tanke på kostholdet, og lager liv med sin kranglevorenhet. Mens hun ligger der i sykesenga si, finner hun frem et gammelt, sammenkrøllet papirstykke. Det har ligget i lommen hennes i 40 år, og er fra hennes eneste sønn, hennes kaddish. Hun hadde mottatt brevet en regnvåt sommerkveld. Midt i brevet stod det følgende: "Jeg har ikke følt meg helt frisk i det siste. Været er så trykkende, og nettene er disige. Men det er ikke noe å bry seg om, det er bare fordøyelsen min som er i litt ulage."
Dette fikk den da nærmere sytti år gamle kvinnen til å ane fare. Hun skjønte at hennes øyesten kunne være i ferd med å nå sine siste dager. Selvfølgelig hadde hun et brennende ønske om å nå ham! Problemet var bare at sabbaten nettopp hadde startet, og de neste 24 timene kunne hun ikke reise på noen som helst måte, eller utføre arbeid - det står i Talmud. Allikevel var ønsket om å nå sønnen så inderlig sterkt. Hun bestemmer seg derfor for å ta sine egne to bein fatt, og gå de seks milene fra henne til sønnen. I tillegg til å kjenne et snev av dårlig samvittighet for å ha brutt sabbaten, vet hun at hun også bryter Rabbinernes lov, som sier at hun kun kan bevege seg 2 kilometer fra sin hjemby. Dette fikk ikke hjelpe! Dessuten måtte jo det å gå med sine egne to ben være den minst syndige reiseform?!
Kveld blir til natt, og natt blir til dag. På morningen ber den gamle dama sabbatsbønnen mens hun går. Samtidig mumler hun titt og ofte: "Jeg kommer, lammet mitt. Lille mor er underveis." Tanken på snart å se sønnens ansikt gir stadig nye krefter til den gamle, lille dama. Men det går ikke mange skrittene før beina hennes starter å verke igjen. Allikevel er hun sta nok til ikke å stoppe.
I utkanten av landsbyen får hun et stykke brød av en tigger. Heldigvis var det uten smør, slik av samvittigheten kun gir henne et lite stikk - stykket kan jo tross alt ha vært borti noe urent. Hun trasker videre inn i nabolandsbyen. Der får hun bekreftet det hun fryktet: Det har brutt ut kolera. Redselen gir henne enda litt krefter, men ikke særlig lenge. Utmattelsen er så sterk at hun nesten detter i sammen. Hun biter tennene sammen, mens hun tenker på sønnen.
Omsider kommer den gamle dama fram til vertshuset i skogbrynet der sønnen bor. Hun er utmattet, blodig og nesten i svime. Hennes anelser gjør at det går kaldt om hjertet. Hun hører lyden av mange stemmer, og en som med et nifst tonefall fremfører en hebraisk hymne. En mann iført kaftan åpner døren og holder fingeren foran munnen for å vise at hun skal være stille. Inne sitter svigerdatteren og barnebarna på gulvet, der man skal sitte når man sørger. Det viser seg at sønnen hadde dødd dagen før, og at de hadde måttet skynde seg å begrave ham før sabbaten satte inn.

Tilbake på sykehuset kan ikke sykepleierne forstå hva som plutselig gir den svake kvinnen styrke og impulser. Hun finner frem det lille stykket papir, og holder det foran de blanke øynene sine: "Jeg kommer, lammet mitt. Friskt mot! Lille mor er underveis. Jeg skal få se ditt ansikt. Jeg skal finne deg i live."

Dette er ei novelle som gir oss et bilde på dilemmaer som oppstår når man skal veie ting opp mot hverandre. Her blir hovedpersonen satt i et press der hun må velge mellom de kanskje to kjæreste tingene i sitt liv; sønnen - hennes eneste, og religionen - som har dannet grunnlaget for hvordan hun har levd livet sitt. I alle år har hun holdt hviledagen hellig, og hennes eneste sønn er selvfølgelig alt for henne. Jeg tror forfatteren kanskje prøver å få frem hvor mye religionen betyr for jøder, og hvor høyt de respekterer reglene. Bare det at hovedpersonen ikke vet om brødstykket en tigger gir henne har vært borti noe urent, får det til å stikke i samvittigheten. Kanskje han mener mange slurver med religionen sin? De fleste kristne gjør ting på søndager, enten det er å gå tur i skogen, bake eller vaske hjemme. I jula er det jo i veldig mange familier tradisjon å bake hver advent frem til jul, altså på en søndag.
Eller kanskje handler det om at vi i mange tilfeller prøver å overbevise oss selv om at det vi gjør ikke er galt, selv om det er det, at vi til slutt tror på oss selv, og får det til ikke å bli galt - i vår hjerne? Vanskelig å si konkret hva forfatteren ønsker å si med denne novella, det kan tross alt være så mangt!
Kommunikasjonskanalene i novella er kanskje først og fremst brev. Sønnen ringer ikke eller sender ikke melding for å fortelle åssen han har det. I stedet sender han et brev. Dette gjør at det tar lengre tid for budskap å komme fram i novella, enn hva det hadde gjort om den hadde blitt skrevet og handlingen hadde blitt lagt til tida vi lever i nå.
Andre måter det kommuniseres på, er med kroppsspråk. For eksempel når dama kommer fram til sønnens vertshus, signaliserer mannen som åpner at hun skal være stille ved å legge pekefingeren på munnen og liksom "hysje." Også det at svigerdattera og barnebarna sitter på gulvet og sørger, er en form for kroppsspråk.

"Hun som brøt sabbaten" er ei novelle skrevet for rundt en hundre år siden. Allikevel sitter de jødiske verdiene sterkt igjen, og jeg tror mange jøder ville hatt et stort dilemma om de kom i samme situasjon den dag i dag. Vår verden er i stor forandring fra dag til dag. Denne novella synes jeg viser at noen ting fortsatt er som det alltid har vært.