Analyse av sangtekster

I denne oppgaven vil jeg presentere to sanger fra hvert sitt tiår. Jeg vil presentere konteksten rundt sangene, altså når de ble skrevet, bakgrunnen for at de ble skrevet, ol.. Sangene jeg har valgt ut er Simon and Garfunkel's "The Sound of Silence", og Dire Straits' "Brothers in Arms". Jeg vil analysere sangene ved å se på de språklige virkemidlene, samtidig som jeg har forsøkt å lete opp fakta og andres tolkninger av sangene på nettet.

Den første sangen jeg vil ta for meg, er den eldste. I februar 1964 ble sangen "The Sound of Silence" skrevet. Bakgrunnen var attentatet mot John F. Kennedy 22.november 1963. Både Simon og Garfunkel sang da den ble spilt inn, og i bakgrunn var det kun en akustisk gitar. Sangen ble ingen stor hit, og albumet Wednesday Morning, 3 A.M. solgte faktisk ikke mer enn rundt 2000 kopier. Duoen gikk derfor hver sin vei, før de prøvde seg igjen året etter. Da ble sangen spilt inn på nytt, med elektrisk gitar, bass og trommer, og også tittelen ble gjort om, fra "The Sound of Silence" til "The Sounds of Silence" - sound i flertall, altså. Begge formene er i teksten. Låta ble gitt ut på nytt i september 1965, og listet seg sakte, men sikkert til listetopp på nyttårsaften 1966.

1960-tallet var preget av fysiske og kalde kriger. Den fysiske mot Vietnam og den kalde mot Sovjet fikk mennesker verden over til å reagere. Protestsanger ble skrevet og hippiebevegelsen var på topp. Mange mener at sangen er skrevet som en protest mot kriger i verden, men vi sitter også med faktaer som sier at sangen ble skrevet som et slags motsvar mot drapet på president Kennedy. Begge tingene synes jeg det egentlig er litt vanskelig å trekke konkrete linjer til i selve teksten. Selve tittelen betyr jo "lyden av stillhet". Allikevel kan det ha noe med at alle mener noe om for eksempel drapet på Kennedy, men ingen sier noe høyt. Jeg synes personlig (for det er personlig man bør være når man analyserer, dine ører oppfatter ytringen annerledes enn andres ører) at det er det eneste i teksten som eventuelt passer. For meg dreier resten seg om ensomhet.

Jeg leste på en nettside som heter "musicouch" om ei som mente at sangen handlet om en persons kamp mot depresjoner og angst. Her føler jeg veldig mye av det jeg tenker på når jeg lytter til teksten stemmer. Sangen innledes med "Hello darkness, my old friend, I've come to talk with you again". Folk som sliter med depresjoner har perioder hvor de lever et helt vanlig liv, og perioder hvor de kan være veldig langt nede. Jeg oppfatter at personen på en måte snakker med sin mørke side på begynnelsen. Men i en drøm blir frøene til en visjon plantet, og når han våkner fortsetter frøene å spire og gro. Jeg tror kanskje personens visjon er å søke hjelp. Det står i teksten at folk taler uten å snakke, og hører uten å lytte. Vi mennesker bare legger ut i det vide og det brede om vårt eget liv, våre egne opplevelser, og maser og graver om andres. Men når det er vi som skal høre hva andre har å si, holder det bare å høre, vi glemmer å lytte til hva som egentlig blir sagt. Jeg føler at personen forsøker å rope ut om hjelp, men folk vil egentlig ikke lytte til problemene, bare høre om dem.

En setning som virkelig har festet seg i hodet mitt, er "Fools, said I, You do not know, silence like a cancer grows...". Jeg mener denne setninga har flere betydninger. Vi vet at kreft kan spre seg veldig fort i kroppen. Jeg tror dette kan sammenliknes med spredningen av angst, ensomhet og depresjoner. Etter hvert kan du nesten føle angsten helt ut i stortåa, eller ensomheten ut til fingerspissene. Alle blir rammet når noen får kreft, det samme når noen låser seg inne. Personen man kanskje var sammen med hver dag vil ikke lenger se deg, men foretrekker å sitte innelåst alene i leiligheten sin.

Hello darkness, my old friend
I've come to talk with you again
Because a vision softly creeping
Left its seeds while I was sleeping
And the vision that was planted in my brain
Still remains
Within the sound of silence

In restless dreams I walked alone
Narrow streets of cobblestone
'Neath the halo of a street lamp
I turn my collar to the cold and damp
When my eyes were stabbed by the flash of a neon light
That split the night
And touched the sound of silence

And in the naked light I saw
Ten thousand people maybe more
People talking without speaking
People hearing without listening
People writing songs that voices never shared
No one dared
Disturb the sound of silence

"Fools," said I, "you do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you
Take my arms that I might reach you"
But my words like silent raindrops fell
And echoed in the wells of silence

And the people bowed and prayed
To the neon god they made
And the sign flashed out its warning
In the words that it was forming
And the sign said "The words of the prophets are written on the subway walls
And tenement halls
And whispered in the sound of silence

Besjeling

Enderim

Gjentakelse

Sammenlikning

I denne sangen blir det brukt veldig mange språklige virkemidler. Den klareste er nok enderimene, som jeg har markert med rødt. Hver setning rimer på sett og vis, men jeg har bare markert de der det er bokstavene som rimer. I de andre setningene er det mer lydene som rimer, så det blir jo forsåvidt det samme. Første setninga har jeg markert som besjeling, fordi man gir "darkness" en menneskelig egenskap: å være venn. Gjentakelsene er også ganske klare, i likhet med enderimene. På slutten av nesten hver verselinje gjentar "..the sound of silence" seg.
Jeg fant én sammenlikning: Silence like a cancer grows. Det er selve "like", altså "som", som viser at dette er en sammenlikning. Ellers er teksten rytmisk, noe som i stor grad skyldes enderimene. Instrumentene som brukes i sangen opprinnelig er kun en klirrende, akustisk gitar, mens man i versjonen som virkelig ble en hit også har lagt på elektrisk gitar, bass og trommer. Tempoet i sangen går fra sakte til høyt tempo til sakte igjen. Jeg mener selve melodien har en ganske viktig rolle i sangen. På starten hører man bare litt forsiktig gitarspill, og når resten av instrumenter kommer inn, er det akkurat som om personen i teksten virkelig bestemmer seg for å gjøre noe. Musikken blir roligere når siste setning synges, og jeg føler at personen bare trekker pusten dypt i fortvilelse. Også måten det synges på har sin påvirkning. I starten er det veldig forsiktig, og når musikken kommer inn tar de veldig i når de synger, og så roer det seg igjen når musikken roer seg på slutten. På den måten føler jeg musikken påvirker og forsterker teksten, altså ved å følge personens tanker og følelser.


Sangen "Brothers in Arms" ble skrevet av Mark Knopfler på bakgrunn av Falklandskrigen i 1982. Falklandskrigen var mellom England og Argentina, som begge mente de hadde rett på noen øyer ved kysten av Argentina.

Det florerer av tolkninger av også denne sangen ute på nettet. Som konteksten også forteller, mener mange at sangen kun handler om krigen om Falklandsøyene. Men det finnes også de som mener at den handler om krigsmotstand generelt, og noen mener også at det er en sang som handler om all jødeforfølgelsen som har funnet sted i historien, siden Mark Knopfler er jøde. Noen mener teksten er todelt: første vers handler om krigen på Falkland, andre vers om jødeforfølgelse, tredje vers om Falkland igjen, osv.. Personlig virker det som en meget kronglete måte å skrive en sangtekst på, selv om jeg også "ser den" når jeg leser gjennom verselinjene. Allikevel, jeg synes det virker som en for klossete måte å skrive sanger på, selv om den pågående krigen sikkert var en fin hendelse å "gjemme" seg bak, med tanke på at teksten faktisk kan ha med jødeforfølgelse å gjøre.

Som du sikkert skjønner, er det altså for min del mest nærliggende å tro og mene at sangen er en protestsang mot Falklandskrigen.

"Brothers in Arms" er både elsket og hatet. Elsket av ikke-fans, hatet av fans. Mens ikke-fans hyller sangen som en av gruppas beste, mener fansen at sangen er en av de dårligere sangene deres. Allikevel er det ikke til å komme bortifra at sangen har et viktig budskap. Som det står i teksten: "We're fools to make war on our brothers in arms". Vi er skapt under samme himmel, vi er av samme slag, og allikevel blir vi så uvenner at vi ønsker hverandre alt vondt.

These mist covered mountains
Are a home now for me
But my home is the lowlands
And always will be
Some day you'll return to
Your valleys and your farms
And you'll no longer burn
To be brothers in arm

Through these fields of destruction
Baptism of fire
I've watched all your suffering
As the battles raged higher
And though they did hurt me so bad
In the fear and alarm
You did not desert me
My brothers in arms

There's so many different worlds
So many different suns
And we have just one world
But we live in different ones

Now the sun's gone to hell
And the moon's riding high
Let me bid you farewell
Every man has to die
But it's written in the starlight
And every line on your palm
We're fools to make war
On our brothers in arms

Denne sangen har ikke like tydelige språklige virkemidler som "The Sounds of Silence". Det er heller de musikalske virkemidler som blir sterke i sangen. Måten Knopfler synger på helt på starten, med rolig, litt lav stemme, gir en litt trist stemning, som gjenspeiler seg i første verselinje. Som i "The Sound of Silence" forsterkes sangen av melodien, og ikke minst måten Knopfler synger på. Han får frem et sterkt budskap ved å bruke rolig musikk, som ikke tar seg opp noe særlig, og gode setninger i teksten som er så sterke at de rører ved deg.

Både "The Sound of Silence" og "Brothers in Arms" er tekster som har sterke budskap. Begge har tekster og melodier som forsterker det hele. En fellesnevner er også at begge har solgt bra verden over, så man kan vel forsåvidt si at Simon and Garfunkel og Dire Straits har lykkes med å formidle budskapet sitt til flest mulig.

Kilder:

Brothers in Arms:

Sangteksten:

http://www.oldielyrics.com/lyrics/dire_straits/brothers_in_arms.html , besøkt 11.desember 2008, kl 11.19

Bakgrunnsstoff om sangen:

http://www.songfacts.com/detail.php?id=2549 Besøkt 11.desember 2008, kl 11.44

Teksten:

http://sangtekster.no/FBrowse.aspx?SongName=Sound+of+Silence&ArtistName=&BUrl=http%3a%2f%2fsglyrics.myrmid.com%2fsounds.htm, besøkt 11.desember 2008, kl 11.05

Bakgrunnsstoff om sangen:

http://www.musicouch.com/Genres/Oldies/The-Sound-of-Silence-Lyrics-Analysis.71757 , besøkt 17.desember 2008, kl 13.16

Stilperioder i kunsthistorien

Renessansen (Ca 1400-1600)

Kilde: http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/michela.html

"Adams skapelse" (år 1512), Michelangelo

Navnet renessanse kommer av ordet "rinascita", som betyr gjenfødelse. Det man var opptatt av å "gjenføde" under renessansen var formspråket i antikken, som er den greske og romerske oldtiden. Grunnen til dette var at man rett og slett likte kunsten fra denne tiden såpass godt. Stilepoken oppstod i Italia, og spesielt her ble man veldig opptatt av rom og perspektiv i maleriene. Man fant på en måte å lage til perspektiv på, slik at bildet så ut som et rom man kunne se inn i. Dessuten ble denne epokens kunstnere flinkere til å gjengi menneskekroppen mer naturalistisk enn tidligere. De to som kanskje var mest opptatt av dette, blir også sett på som de to store mesterne: Leonardo da Vinci og Michelangelo.
Michelangelo var en italiensk kunster som levde fra 1475 til 1564. Mennesket og menneskekroppen var viktige ting i hans kunstverk. Derfor valgte jeg bildet "Adams skapelse" til kunstepoken Renessansen. Her er det lagt mindre vekt på bakgrunnen, mens menneskekroppen er det lagt mye arbeid i, og er selvfølgelig sentralt i bildet. Adams kropp ser virkelig ut som en ordentlig mannskropp! Michelangelo var nøye med å tegne kroppens preposisjoner riktig, uansett hvilken vinkel man så den fra. I mine heller uvitende øyne når det kommer til dette, synes nå jeg han har fått til dette ganske bra på maleriet. Det må jo også nevnes at "Adams skapelse" er en liten, men kanskje den mest berømte delen av taket i Det sixtinske kapell i Roma, som Michelangelo malte. Han brukte fire år på å få det kjempemessige kunstverket ferdig, og mesteparten av tiden brukte han til å ligge på ryggen på et stillas og male.

Kilder:

Om renesanssen:

• www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/renessansen.html

Besøkt 24.november 2008, klokken 13.44

Om Michelangelo:

• www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/index.html

Besøkt 24.november 2008, klokken 13.15

Barokken (Ca 1700-1800)
Kilde: http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/barokken.html

"Nattevakten" (år 1642) Rembrandt van Rijn

Ordet barokk er portugisisk og betyr uregelmessighet. Kunstnerne fra denne epoken var nettopp uregelmessige og overdådige. Barokken oppstod i Roma, som på den tiden var et populært møtested for mange kunstnere. De møttes for å diskutere kunst og kunstuttrykk, og ble enige i at det var på tide med litt forandring. De ble allikevel ikke enige om hvordan denne stilen skulle være, og man ser derfor at dette varierer mye fra land til land. Men noen ting er sentralt overalt. Malerne var på denne tiden opptatt av teatralske effekter. Med det menes det at de brukte mange av de effektene man bruker på teaterscener. Lys og farge var ofte overnaturlig, noe som gjør at bildene uttrykker dramatikk og bevegelse. Dessuten brukte malerne lyset for å sette spesielle ting i fokus. Spesielt den nederlandske maleren Rembrandt benyttet denne teknikken.

Bildet jeg har valgt fra denne epoken er Rembrandts bilde "Nattevakten". Her ser man at veldig mye av dette teatralske er med: lys, dramatiske farger, og man setter også ting i fokus.

Kilder:

Om Barokken:

• www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/barokken.html

Besøkt 27.november 2008, klokken 18.34

Om "Nattevakten":

• www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/rembran2.html

Besøkt 27.november 2008, klokken 18.51

Rokokko (Midten av 1700-tallet)

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:Weingarden_Basilika_Langhaus_Decke.jpg

Rokokko er etterfølgeren til Barokken, og oppstod rundt midten av 1700-tallet. Ordet kommer av det franske "rocaille", som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Kunstretningen er først og fremst forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike. Kjennetegn fra perioden er asymmetriske former, S-formete og C-formete kurver med blomster, lyse og lette farger, og naturalistiske motiver. Dette kom mest til uttrykk i interiør, møbelkunst og i kunsthåndverk.

Kilde:
Om rokokko:

• http://no.wikipedia.org/wiki/rokokko

Besøkt 30.november 2008, klokken 23.53

Romantikken (Ca 1780-1850)


Kilde: www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/balke.html

"Vardøhus Festning" (ca år 1870) Peder Balke

Ordet romantikk stammer fra de gamle middelalderske legendene, som var populære på denne tiden. Historiene og legendene om disse ble kalt romanser, fordi de var skrevet på språket romansk.
Innen malerkunsten var romansen først og fremst en reaksjon på barokkens "kunstighet". Malerne ønsket ikke lenger å lage kunstige og overdådige personfremstillinger, men heller fokusere på det naturlige. Dermed ble naturen disse kunstnernes viktigste motiver. Landskapsmaleriene fra epoken er ofte dramatiske og stemningsfulle. Malerne ønsket å gjengi naturens voldsomme krefter, og vær og vind ble derfor et gjennomgangsmotiv.

De romantiske maleriene kalles også maleriske. Det er fordi man benytter farge, lys og skygge for å få frem formene. Dette gjør at det blir en mer flytende overgang mellom fargene, og maleriene får en spesiell og nesten litt vakker stemning. Dette med fargeoverganger er bildet jeg har valgt ovenfor et godt eksempel på.


Kilder:

Om romantikken:

• www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/romantik.html

Besøkt 27.november 2007, klokken 21.37

Realismen (Ca. 1850-1870)

Kilde: http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/kroht.html

"Kampen for tilværelsen" (1889) Christian Krohg

På midten av 1800-tallet ble en del kunstnere opptatt av å male virkeligheten så usmykket som mulig. De ønsket ikke lenger å pynte på det de så, men malte natur og mennesker slik de virkelig var. Motivene ble derfor hentet fra dagliglivet. Malerne under realismen malte personer med lav status i samfunnet. Man kan på en måte si at de tok dems parti. Christian Krohg viser i bildet over hvordan de fattige i samfunnet hadde det.
I Norge kaller man gjerne denne kunstretningen for naturalisme. I likhet med mange andre kunstretninger kom denne også litt senere til Norge enn ellers i Europa.

Kilder:

Om realismen

• http://skolenttet.no/kunstweb/bilde/epoker/realisme.html

Besøkt 30.novemer 2008, klokken 22.46

Impresjonismen (Ca. 1870-1900)

Kilde: http://www2.skolenttet.no/kunstweb/bilde/galleri/monet.html

"Impresjon av soloppgang" 1872 Clause Monet

På slutten av 1800-tallet var det mange malere som var lei av at bilder måtte males etter bestemte og strenge regler. Disse ville heller prøve å finne nye måter å male på. Derfor gikk de ut i naturen og malte det de så. Ute i naturen observerte de at fargene hele tiden forandret seg. For å fryse fast disse forandringene, var malerne nødt for å jobbe raskt. Derfor hadde de ikke tid til å blande fram farger. Fargene ble bare satt rett på lerretet med korte og hurtige penselstrøk.
Denne nye måten å male på ble ikke tatt godt imot av andre malere. De impresjonistiske malerne fikk for eksempel ikke lov til å stille ut arbeidene sine sammen med de mer tradisjonelle malerne. De bestemte seg derfor for å lage sin egen utstilling. Der stilte blant annet Claude Monet ut bildet over, "Impresjon (inntrykk) av soloppgang", som har gitt sitt navn til kunstnergruppa.

Kilder:
Om impresjonismen:

• http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/impresjo.html

Besøkt 1.desember 2008, klokken 00.08

Ekspresjonisme (Ca. 1890-1920)

Kilde: www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/munch.html

"Skrik" Edvard Munch 1983

På engelsk betyr "to express" å uttrykke, og det var det kunstnerne innenfor ekspresjonismen ønsket. De ville uttrykke det de følte og opplevde.
Siden fotoapparatet var oppfunnet, syntes kunstnerne at det var opp til det å beskrive virkeligheten, så kunne de male deres følelser, tanker og reaksjoner.
For å få frem det de ønsket brukte de ofte sterke farger og grove penselstrøk. Det var heller ikke nødvendig at fargene stemte med virkeligheten heller. De forenklet det de malte, og bildene inneholdt lite detaljer. Lys og skygge ble også lite benyttet, i stedet malte de heller flater med rene farger opp mot hverandre, gjerne med en konturlinje mellom.

Kilder:

Om Ekspresjonismen:

• http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/ekspresj.html

Besøkt 30.november 2008, klokken 22.33

Kubisme (Ca. 1907-1945)

Kilde: www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/picasso.html

"Pikene i Avignon" 1907, Pablo Picasso

Starten på kubismen settes i 1907. Da ble det avholdt en minneutstilling for kunstneren Paul Cezanne. Han hadde vært opptatt av å forklare formene i naturen ved hjelp av geometriske former. Mange kunstnere ble fascinert av hans kunst, og da spesielt Pablo Picasso. Han malte bildet over, Pikene i Avignon, som blir sett på som det første kubistiske maleriet. Mange synes det Picasso malte var direkte stygt, og mange spekulerer i om det var litt av selve meninga.

Kubistene brøt med den vanlige fremstillingen av menneskekroppen og perspektiver. De malte ofte ting både bakfra og fra siden. Samme bildet kunne også være samme gjenstand malt fra mange forskjellige perspektiver: ovenfra, bakfra...

Selve navnet kubisme kommer av det greske ordet kybos, som betyr terning.

Kilder:

Om kubisme:

• http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/kubisme.html

Besøkt 27.november, klokken 22.13

Surrealisme (Ca. 1920-1940)

Kilde: http://www2.skolenettet.no/kunstwev/bilde/galleri/dali.html

"Sleep" 1937 Salvador Dali

Ordet surrealisme kommer fra fransk og betyr overvirkelighet. Det som inspirerte kunstnerne var blant annet Freuds teorier om drømmenes virkelighet og dadaistenes mening om at kunsten var blitt for bundet av tradisjoner. Surrealistene mente at man rett og slett måtte hente inspirasjon til kunst fra underbevisstheten, drømmer fra våre instinkter, og ikke fra det man har opplevd og erfart.
Salvador Dalis bilder forestiller ofte gjenstander i øde, ørkenlignende landskaper. Han brukte kjente ting, men satt det sammen på en merkelig måte. Motivene hans stemmer ikke med vår erfaring.

Kilder:

Om surrealismen:

• http://skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/surrealisme.html

Besøkt 30.november 2008, klokken 23.38

Abstrakt kunst (Ca. 1910-)

Kilde: www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/kandinsk.html

"Improvisjon 31" (sjøslag), Wassily Kandinsky 1913

Når et bilde er abstrakt, betyr det at det ikke består av noen gjenkjennelige gjenstander eller skapninger. Abstrakte malerier inneholder gjerne sterke farger og geometriske former. Kunstnerne innen retningen ønsket at formene og fargene i seg selv skal uttrykke bildene, og mener at disse har sin egen kunstneriske verdi.

Senere har kunstretningen utviklet seg til noe som kalles for abstrakt ekspresjonisme. De kunsterne som sluttet seg til denne retningen, hadde til felles å sette pris på frihet og spontanitet i arbeidet sitt.


Kilder:

Om abstrakt kunst:

• http://www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/abstrakt.html

Besøkt 30.november 2008, klokken 22.11

PopArt/Pop-kunsten (Ca 1950-1970)

Kilde: www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/galleri/warhole.html

(Ukjent tittel)

PopArt, eller Pop-kunst, er navnet på en kunstnerisk epoke som oppstod i USA på 1950- og -60-tallet. Ettersom man kalte populær musikk for popmusikk, begynte man å kalle den populære kunsten det samme. Grunnen til at den ble kalt populær, er at kunstnere lagde kunst av det som var populært, rett og slett.. Det var kjente personer, som bildet over av Marilyn Monroe, det kunne være brusflasker- og bokser, tegneserier, fotografier (også bildet over!) og hamburgere. Gjenstandene ble tatt ut av sin kjente sammenheng, og satt inn i en sammenheng man ikke var vandt til å se den i.

Kilde:

Om PopArt:

• www2.skolenettet.no/kunstweb/bilde/epoker/popkunst.html

Besøkt 27.november 2008, klokken 21.50

Den store reisen

De siste fem lørdager har det gått et program på nrk1 om tre norske familier som har meldt seg på en reise de ikke vet mye om. Det de vet, er at de skal bo under veldig enkle kår i tre uker. Når familiene ankommer Gardermoen får de se hvor de skal, men de vet fortsatt ikke hva de skal. Det er først etter rundt ett døgn med reising at de får vite noe. For når de kommer fram blir de møtt av noen av de siste gjenlevende urfolkstammene i verden. Det blir vanskelig for meg å si det om de faktisk virkelig gjør det, men poenget er hvert fall at disse stammene fortsatt lever etter deres gamle kultur, og det skal de norske familiene også gjøre i tre uker. Vi har sett episode to av serien "Den store reisen", og fulgte de to familiene Berg og Alsos. Jeg har gjort det sånn at jeg forteller om kommunikasjonssituasjonene først, og så går jeg i detaljer etter at jeg har forklart situasjonene.

Vår første oppgave er å se på to kommunikasjonssituasjoner fra disse to familiene.

Familien Berg:
Det største problemet til familien Berg er at verken de, eller stammen de har kommet til, er spesielt gode til å kommunisere. Den første scenen jeg har valgt ut er den som omhandler problemene rundt hvor de forskjellige skal sove. Det som er veldig klart her er at familien allerede har bestemt seg for at de vil sove alene. I Himbastammen er det nemlig sånn at høvdingen og kona sover sammen, gifte par sover sammen, jenter sover for seg, og gutter for seg. I tillegg til at familien er så fast bestemt på å få viljen sin, har de også tatt en veldig avstand til stammen med en gang. De ler av ting de gjør, og synes egentlig at de er litt "avskyelige" - om jeg kan dra det så langt. Begge parter gjør egentlig hverandre litt til skam, og gjør hverandre flaue.
Jentene liker ikke at foreldrene skal ligge et annet sted enn dem, de vil at alle fire skal sove sammen. I tillegg synes de at Himbajentene er innpåslitene; veldige klemmete og "klåete", på sett og vis. Når de sier det til moren, Karin, sier hun at det skal de skal ordne det: "Ja, det må vi få til. Om vi sier at vi vil det, så må vi jo få lov til det, vet du." Familien vandrer mellom "sovehuset" til de voksne, og sovehuset til barna. På den måten viser de klart og tydelig at de skal sove sammen, selv om dette så absolutt strider mot Himbaenes regler og kultur.
Hva jeg synes er litt trist, morsomt og frustrerende er at man skjønner at faren i familien Berg, Reidar, egentlig sitter med et ønske om å gjøre som Himbaene, men han blir nok ganske styrt av døtrene Ida og Christine, og kona Karin. Hele tida sier han "Jada, meen..", og så klarer de allikevel å overtale ham.
I stedet for å respektere Himbaenes regler, lager familien Alsos et stort nummer ut av det hele, og gir seg ikke før det blir natt. Da godtar til slutt Himbaene ønsket deres. Løsningen skaper problemer for høvdingen og kona hans, som tvinges til å sove ute slik at familien Berg kan sove i høvdinghuset.

Den andre kommunikasjonssituasjonen jeg har plukket ut fra familien Berg er den hvor Himbakvinene prøver å bli bedre kjkent med Karin og Ida:
Her forteller den ene Himbakvinnen at hun er glad for at familien er hos dem. Ida står bare og sier at hun ikke forstår ett ord av hva som blir sagt. Hun gir også uttrykk for det med ansiktet. Himbakvinnen burde nok forstått at Ida ikke forstår noe, men snakker bare videre, før hun tar et skritt mot Ida og vil klemme henne. Da bare dytter Ida henne bort igjen - hun har nemlig på seg ren t-skjorte! Som hun sier: "Vi tåler jo itt å bli skitten." Men som Himbakvinnene sier: "Den skitten hun er redd for er den vi bruker på kroppen vår."
Scenen slutter med det som kanskje er stammen og familiens største problem: De bare ler av hverandre.

Familien Alsos:

Den første scenen jeg har plukket ut fra denne familien er den samme som familien Bergs første; der de får vite hvordan man skal sove. Kan vel bare si med én gang at her er det stor forskjell på familiene!
Når Mentawaene forteller at guttene i familien Alsos og mannen skal sove ett sted, og moren et annet, bare smiler og nikker familien. I tillegg tuller de også litt med det. Humør, kroppsspråk og viljen til å forstå hverandre, gjør at stammen og familien lykkes med å forstå hverandre. I stedet for bare å lytte og nikke, gjentar de hva som blir sagt. Dette gir nok Mentawaene en god følelse av at de forstår hverandre.

Den andre scenen jeg har plukket ut, er den hvor Gry spør om hvor hun kan gå på do:
Gry spør den ene Mentawaekvinnen hvor det er toalett. Først sier Gry "toalett", men det skjønner ikke kvinnen. Da begynner Gry å lage lyder som minner om tisselyder, og setter seg liksom litt ned. Da forstår hun. Gry peker på mannen og den yngste sønnen og lager samme lyd. Mentawaekvinnen forklarer da at "pappa og Isak" skal tisse der, og "mamma" der.


Jeg mener familien Alsos klarer seg best av disse to familiene. Mens jeg bare fant scener med "god" kommunikasjon (forholdene satt i betraktning!) fra familien Alsos, fant jeg bare scener med til dels utrolig dårlig kommunikasjon og lite forståelse for hverandre fra familien Berg i episode to.
Familien Alsos har vært mye ute og reist. Jeg så på presentasjonen av familiene fra episode én. Der legger Alsos veldig vekt på at de, som sagt, har vært mye ute og reist. Den yngste sønnen sier at han har vært i så mange land at han ikke kan huske hvor han har vært, og faren forteller at de ikke nødvendigvis drar på typiske charterreiser.Siden de ikke bare har vært på typiske turiststeder, har de vært nødt for å gjøre seg forstått ved å bruke kroppsspråk og forklaringer på mange måter. Familien Berg består av to jenter som er vandt til å få det som de vil. De lever et vanlig, norsk liv med høy komfort. I tillegg er de nesten sykelig opptatte av å være reine. Da blir det fort litt kræsj når Himbaene ikke vasker seg, og ikke har tilgang på vann.
Familien Alsos har kommet til en blid, åpen og ganske morsom familie. Familien Berg har kommet til en familie som synes menneskene de har fått besøk av er rare og merkelige. Dette synes familien Berg om Himbanene også, noe som gjør at begge parter ser veldig mye ned på hverandre. Jeg tror mye av dette kanskje skyldes at familien Berg har en viss fremmedfrykt. De er nok også litt redd for kulturen de møter. De sier jo faktisk at de ikke kan forstå at noen fremdeles vil leve på denne måten.. De ler også veldig mye og ser dumt på personene de bor hos. Det gjør Himbanene hos dem også, men jeg lurer faktisk på om det kan ha noe med nonverbal kommunikasjon å gjøre. Faktisk bruker man latter for å skjule sorg i mange land, og det kan være det er vanlig for Himbaene også.
Jeg tror det som utgjør den store forskjellen egentlig er familien Alsos' reiseerfaring. De er vandt til å takle ting som oppstår på en reise, og veldig ofte oppstår det kommunikasjonsproblemer når man ikke snakker samme språk!

Jeg har valgt å beskrive scenen der Himbakvinnene prøver å komme nærmere inn på den kvinnelige delen av familien Berg med kulturfiltermodellen:

Himbakvinnene har en intendert mening (ønske om å formidle) om å fortelle Karin og Ida at de er glade for å ha familien Berg på besøk hos seg. På vei gjennom kulturfilteret blir meningen en firkant, som er to delt: den ene halvdelen er det som uttrykkes verbalt, ordene Himbakvinnene bruker for å uttrykke at de er glade for besøket. Den andre halvdelen er den nonverbale uttrykningsmåten, nemlig at den ene Himbakvinnen tar et skritt mot Ida med åpne armer for å omfavne henne. På vei gjennom Idas trekantede filter blir meningen formet av filteret hennes, og ender opp som et trapes. Jeg mener trapeset på mange måter er et symbol for at noe av Himbakvinnenes intenderte meninga på noen punkter har blitt "skåret bort", og Ida sitter igjen med sin oppfatning. Ida har altså nå ubevisst (preget av filteret) bestemt hva/hvordan hun har oppfattet budskapet. Det hun da sitter igjen med har blitt bestemt av hennes tidligere erfaringer, forståelse av omgivelsene og hennes relasjoner til personen budskapet kom fra.
Når man ser hele helheten av denne situasjonen, er det kanskje forståelig at Ida ikke skjønner "noen verdens ting" av det som blir sagt. Familien har nettopp kommet til Himbaene, og hun har ikke klart å vende seg til kulturen enda. Dermed har hun liten, eller kanskje til og med ingen forståelse av omgivelsene rundt. Dessuten har hun egentlig ingen relasjon til personen den intenderte meninga kom fra. Hun forstår ikke språket, og utifra det jeg får ut av situasjonen forstår hun ikke den andres tankegang heller. Derfor får hun ingenting ut av det som kulturfilteret hennes har sendt gjennom av avsenders budskap. Dessuten har konteksten - alt rundt - mye å si. Ida er faktisk i en situasjon hun ikke har noe lyst til å være i.
Konteksten i hele Den store reisen er at tre norske familier, som er vandt til å leve med den høye, norske komforten, har meldt seg på et reiseprogram. De vet bare at de skal leve under meget enkle kår i tre uker, men det er tydelig at familiene belager seg på å dra på en ordentlig ferie. Dagen de reiser for de vite hvor de skal, men enda ikke hva. Det får de faktisk ikke vite før de står midt oppi det hele - ansikt til ansikt med stammen de skal bo hos.
Man kan også nevne at dette er stammer som er vandt til å leve for seg selv, uten besøk i tre uker av gangen. De får i tillegg etter alt å dømme betalt for å ha de norske familiene og et filmcrew på besøk hos seg, og det er debatter på TV og i aviser om NRK lurer oss og faktisk har gitt penger for at stammene også skal kle seg nakne. Kanskje de egentlig er i en uvandt og litt flau situasjon selv? Det er jo ikke "bare bare" å gå rundt naken i tre uker om man ikke er vandt til det.


Jeg tror Den store reisen har en dobbelteffekt. Jeg tror veldig mange kan utvikle en forståelse for mennesker som lever med en helt annen kultur enn oss. Jeg tror en del som lever i den vestlige verden nok skulle ønske de levde et liv som urstammene gjør noen ganger; der man tenker en dag av gangen, lever i stille omgivelser uten stress og press, osv.. Allikevel tror jeg mange sitter hjemme i stua på lørdager og tenker at de stammene også ser litt ned på "oss". Det gjør nok at mange synes det er greit at vi ikke synes noe om levemåten deres, og ikke trenger å respektere dem heller. Noen synes nok at noen av ritualene deres kanskje er litt ekle, som for eksempel at Himbaene aldri vasker seg, men heller smører seg inn i knust stein og fett. Og så er det jo de som faktisk finner dette veldig spennende og fascinerende. Jeg tror nok noen mistet litt av respekten for konseptet da det kom fram at stammene fikk betalt for å ha noen boende hos seg. Hvis de virkelig lever så primitivt, hva skal de med penger da? Det er nesten så man kan spørre seg om alt bare er skuespill også.
Jeg tror det er bedre å vektlegge hvordan familiene klarer seg når man følger med på Den store reisen. Alt rundt har ikke så mye å si på hvordan selve familiene opptrer, de får jo ikke noen av pengene uansett. Om stammene har blitt betalt for å gå mer tradisjonelt enn hva som er blitt kulturen i nå-tid, gjør det det egentlig bare litt vanskeligere for familiene i starten.
Det blir nesten litt opp til hvert enkelt individ å bestemme om man synes programmet bidrar til kulturell forståelse eller om serien underbygger fordommer. Her spiller faktisk vår opprinnelige mening inn. Kanskje de som mener det underbygger fordommer bør prøve å ta av seg kulturbrillene neste lørdag?

Hun som brøt sabbaten

"Hun som brøt sabbaten" er en jødisk novelle, skrevet av Israel Zangwill (1864-1926).
Zangwill var en britisk jøde. Han er blitt kjent for å være en ganske vittig, og også en ganske betydelig forfatter. Han ble født i London 21. januar 1864, men bodde for det meste i Plymouth og Bristol, selv om familien til slutt bosatte seg i Londons østdel. Der gikk han på en gratis skole for jøder. Han startet karrieren som journalist og skrev humoristiske tekster. Hans første bok "Children of the Ghetto", ble publisert i 1892. Det kom en god del bøker etter det også, uten at jeg velger å gå noe inn på dem.
Da Israel Zangwill døde 1. august 1926, sorget jøder over hele verden over tapet av en respektert mann innen litteratur, som kjempet for jøders rettigheter, osv..

Novella "Hun som brøt sabbaten" handler om ei dame som ligger på sykehuset. Hun er svært gammel, og svært syk. Ofte maser hun på sykepleierne om sine betenkligheter med tanke på kostholdet, og lager liv med sin kranglevorenhet. Mens hun ligger der i sykesenga si, finner hun frem et gammelt, sammenkrøllet papirstykke. Det har ligget i lommen hennes i 40 år, og er fra hennes eneste sønn, hennes kaddish. Hun hadde mottatt brevet en regnvåt sommerkveld. Midt i brevet stod det følgende: "Jeg har ikke følt meg helt frisk i det siste. Været er så trykkende, og nettene er disige. Men det er ikke noe å bry seg om, det er bare fordøyelsen min som er i litt ulage."
Dette fikk den da nærmere sytti år gamle kvinnen til å ane fare. Hun skjønte at hennes øyesten kunne være i ferd med å nå sine siste dager. Selvfølgelig hadde hun et brennende ønske om å nå ham! Problemet var bare at sabbaten nettopp hadde startet, og de neste 24 timene kunne hun ikke reise på noen som helst måte, eller utføre arbeid - det står i Talmud. Allikevel var ønsket om å nå sønnen så inderlig sterkt. Hun bestemmer seg derfor for å ta sine egne to bein fatt, og gå de seks milene fra henne til sønnen. I tillegg til å kjenne et snev av dårlig samvittighet for å ha brutt sabbaten, vet hun at hun også bryter Rabbinernes lov, som sier at hun kun kan bevege seg 2 kilometer fra sin hjemby. Dette fikk ikke hjelpe! Dessuten måtte jo det å gå med sine egne to ben være den minst syndige reiseform?!
Kveld blir til natt, og natt blir til dag. På morningen ber den gamle dama sabbatsbønnen mens hun går. Samtidig mumler hun titt og ofte: "Jeg kommer, lammet mitt. Lille mor er underveis." Tanken på snart å se sønnens ansikt gir stadig nye krefter til den gamle, lille dama. Men det går ikke mange skrittene før beina hennes starter å verke igjen. Allikevel er hun sta nok til ikke å stoppe.
I utkanten av landsbyen får hun et stykke brød av en tigger. Heldigvis var det uten smør, slik av samvittigheten kun gir henne et lite stikk - stykket kan jo tross alt ha vært borti noe urent. Hun trasker videre inn i nabolandsbyen. Der får hun bekreftet det hun fryktet: Det har brutt ut kolera. Redselen gir henne enda litt krefter, men ikke særlig lenge. Utmattelsen er så sterk at hun nesten detter i sammen. Hun biter tennene sammen, mens hun tenker på sønnen.
Omsider kommer den gamle dama fram til vertshuset i skogbrynet der sønnen bor. Hun er utmattet, blodig og nesten i svime. Hennes anelser gjør at det går kaldt om hjertet. Hun hører lyden av mange stemmer, og en som med et nifst tonefall fremfører en hebraisk hymne. En mann iført kaftan åpner døren og holder fingeren foran munnen for å vise at hun skal være stille. Inne sitter svigerdatteren og barnebarna på gulvet, der man skal sitte når man sørger. Det viser seg at sønnen hadde dødd dagen før, og at de hadde måttet skynde seg å begrave ham før sabbaten satte inn.

Tilbake på sykehuset kan ikke sykepleierne forstå hva som plutselig gir den svake kvinnen styrke og impulser. Hun finner frem det lille stykket papir, og holder det foran de blanke øynene sine: "Jeg kommer, lammet mitt. Friskt mot! Lille mor er underveis. Jeg skal få se ditt ansikt. Jeg skal finne deg i live."

Dette er ei novelle som gir oss et bilde på dilemmaer som oppstår når man skal veie ting opp mot hverandre. Her blir hovedpersonen satt i et press der hun må velge mellom de kanskje to kjæreste tingene i sitt liv; sønnen - hennes eneste, og religionen - som har dannet grunnlaget for hvordan hun har levd livet sitt. I alle år har hun holdt hviledagen hellig, og hennes eneste sønn er selvfølgelig alt for henne. Jeg tror forfatteren kanskje prøver å få frem hvor mye religionen betyr for jøder, og hvor høyt de respekterer reglene. Bare det at hovedpersonen ikke vet om brødstykket en tigger gir henne har vært borti noe urent, får det til å stikke i samvittigheten. Kanskje han mener mange slurver med religionen sin? De fleste kristne gjør ting på søndager, enten det er å gå tur i skogen, bake eller vaske hjemme. I jula er det jo i veldig mange familier tradisjon å bake hver advent frem til jul, altså på en søndag.
Eller kanskje handler det om at vi i mange tilfeller prøver å overbevise oss selv om at det vi gjør ikke er galt, selv om det er det, at vi til slutt tror på oss selv, og får det til ikke å bli galt - i vår hjerne? Vanskelig å si konkret hva forfatteren ønsker å si med denne novella, det kan tross alt være så mangt!
Kommunikasjonskanalene i novella er kanskje først og fremst brev. Sønnen ringer ikke eller sender ikke melding for å fortelle åssen han har det. I stedet sender han et brev. Dette gjør at det tar lengre tid for budskap å komme fram i novella, enn hva det hadde gjort om den hadde blitt skrevet og handlingen hadde blitt lagt til tida vi lever i nå.
Andre måter det kommuniseres på, er med kroppsspråk. For eksempel når dama kommer fram til sønnens vertshus, signaliserer mannen som åpner at hun skal være stille ved å legge pekefingeren på munnen og liksom "hysje." Også det at svigerdattera og barnebarna sitter på gulvet og sørger, er en form for kroppsspråk.

"Hun som brøt sabbaten" er ei novelle skrevet for rundt en hundre år siden. Allikevel sitter de jødiske verdiene sterkt igjen, og jeg tror mange jøder ville hatt et stort dilemma om de kom i samme situasjon den dag i dag. Vår verden er i stor forandring fra dag til dag. Denne novella synes jeg viser at noen ting fortsatt er som det alltid har vært.

Kommunikasjon og kultur - forventninger til faget

Etter noen uker med faget "Kommunikasjon og kultur" er vi endelig i stand til å fortelle litt om programfaget vi har valgt for dette skoleåret.

Programfaget Kommunikasjon og kultur er et dagsaktuelt fag på alle måter. Vi lever i en verden hvor vi stadig kommer nærmere hverandre på tross av fortsatt lange avstander målt i kilometer. Allikevel oppstår det kommunikasjonsproblemer mellom mennesker hele tiden, i liten eller stor grad. Målet med faget, slik jeg ser det, er å finne ut hvorfor disse misforståelsene oppstår, og analysere "scenene" de oppstod i.
Jeg synes det er spennende å lære om et såpass dagsaktuelt tema. Spesielt synes jeg det er gøy når vi har om kroppsspråk - vi mennesker pakker ikke inn kroppsspråket vårt! He he. Også ting som nasjonalisme og hva som er typisk norsk er morsomt, fordi det ligger så nærme.
Jeg håper å lære mer om andre kulturer, og om hvordan man drar med sin egen kultur når man flytter, eller bare reiser. På lørdager går det nå et program som heter "Den store reisen" på Nrk. Det viser tre familier som har meldt seg på en reise de vet fint lite om. Det de vet, er at de skal være borte i tre uker, og de skal bo under meget enkle forhold. Etter flere døgn på reisefot, kommer omsider alle familiene fram til der de skal bo de neste tre ukene: hos urstammer i Indonesia, Namibia og Ecuador. Dette er virkelig et program vi kan lære mye av. Eksempler på det er jo familien fra Trøndelag, som nekter å følge kulturen til stammen de har kommet til, eller familien fra Lofoten som tar med seg tørrfisk til stammen de er hos.
Vi nordmenn mener at de som ønsker opphold i Norge skal innrette seg etter norske normer, regler og kulturer, mens dette programmet viser kanskje hvor vanskelig det egentlig er?! Dette gir hvert fall meg rom for ettertanke over noe som bør ligge i bakhodet vårt i hver time i faget.